Det ble en ganske stor nyhet da Mette Marit, vår kjære kronprinsesse, gikk ut i media med at hun hadde fått krystallsyken. For alle oss som har krystallsyken vet vi godt hva Mette Marit går igjennom. Det er ikke akkurat veldig gøy.
I følge tall fra NRK vil rundt en halv million nordmenn ha en grad av krystallsyken til en hver tid. Det er altså 10 % av befolkningen. Til tross for at det er en veldig utbredt folkesykdom er det også noe veldig få av oss kjenner til eller snakker om. Dette er ikke en artikkel om hvordan man kurerer sykdommen eller nødvendigvis blir bedre, så ikke ta denne teksten som medisinske råd. Her vil jeg rett og slett gi deg et innblikk i hvordan det er å leve med krystallsyken.
Begynnelsen på marerittet
Det er litt vanskelig å peke på en eksakt dato for når jeg begynte å føle meg svimmel, men det var definitivt rundt sommertiden for et par år siden. Klagde støtt og stadig til venner og familie om at jeg hadde energimangel, svimmelhet og «følte at jeg kunne kollapse når som helst». Mange vil nok kjenne seg igjen i dette.
Problemet var at jeg ikke oppsøkte lege for å finne ut av problemet. I stedet prøvde jeg mange forskjellige ting for å kunne være i stand til å sette en diagnose på meg selv.
Selvmedisinering
Krystallsyken slår ut forskjellig hos veldig mange mennesker. For meg ender den ofte med å slå inn skikkelig og gjøre meg svimmel etter at jeg har trent hardt eller arbeidet lange timer. Da jeg
sto på trikken eller satt på en buss kunne jeg plutselig føle meg utrolig svimmel og det var nærmest som at kroppen min sa i fra om at jeg var i fare for å besvime. Det høres kanskje dramatisk ut, men jeg gikk ut av bussen ved et par anledninger for å kunne sitte på en bussholdeplass helt alene og vente til at hodet mitt føltes bedre.
Jeg forsto jo helt klart at dette var et problem jeg var nødt til å gjøre noe med. Hele livet mitt hadde jeg vært 100 % frisk og klar i toppen. Nå føltes det som at jorden spant rundt såfort jeg utførte noen fysiske anstrengelser.
Energimangel som følge av lite mat/væske?
Min første tanke var at jeg hadde mangel på energi. At dette var en måte for kroppen å si fra om at jeg ikke hadde verken spist eller drukket nok. Resultatet var at jeg konstant i løpet av et helt år passet på å ha med meg en vannflaske og noe lett snacks rundt i tilfelle svimmelheten skulle slå til. Det høres nok litt «corny» ut, men jeg hadde til og med en god del tørket frukt i vesken når jeg skulle på julebord. Så krise var det faktisk.
Hver gang jeg ble svimmel som følge av krystallsyken, og det skjedde ganske ofte, så kastet jeg i meg mat og drikke som en eller annen galning. Jeg følte i hvert fall selv at det hadde en positiv effekt. Allikevel måtte jeg slite med å forklare de gangene jeg ble svimmel rett etter middag…
Legebesøket – dagen som endret alt
Det var ikke noe løsning å fortsette med livet mitt slik det var. En gang måtte jeg avlyse et IKEA-besøk med noen venninner fordi jeg var utrolig svimmel. Og en fredag morgen måtte jeg hjem fra jobb fordi jeg følte at jeg kom til å kollapse. Dro hjem, tok en smertestillende tablett og sov 3 timer. Dette gikk ikke lengre.
Fikk heldigvis kjapt en legetime da jeg forklarte fastlegekontoret hvilke symptomer jeg hadde. Tross alt hørtes det ganske alvorlig ut når jeg beskrev de utfordringene jeg hadde hatt.
Etter å ha tatt blodprøver, sjekket min generelle fysiske form og gjort andre tester for å utelukke (veldig) alvorlige diagnoser, så var hun klar: «du har krystallsyken».
Hverdagen i dag
Nå har ting selvfølgelig begynt å bedre seg. Når man er klar over hva som er roten til problemet, så klarer man også å takle hverdagen mye bedre. Jeg vet at jeg kan bli svimmel hver eneste dag.
Og jeg vet at krystallsyken er noe jeg kan forbedre ved å utføre noen enkle øvelser.
Krystallsyken er noe som går over etter hvert, og jeg holder meg ganske optimistisk med tanke på fremtiden. Den eneste «VG Pluss»-artikkelen jeg noensinne har hatt lyst til å lese hadde overskriften «Krystallsyken ga meg angst!». Og helt ærlig tror jeg at den artikkelen ville hatt en veldig god gjenkjennelseseffekt for meg etter hva jeg har vært igjennom. Angsten for at man skal kollapse når sykdommen står på som verst er ytterst reell og noe jeg ikke unner min verste fiende.
Nå har riktignok livet blitt mye bedre. Jeg er ikke frisk, men absolutt på bedringens vei.
Og det beste av alt? Jeg slipper å løpe rundt med vann og mat når jeg går utendørs. Livet har rett og slett blitt ganske mye enklere.