En kamerat av meg skrev følgende da jeg forklarte at jeg ønsket å kjøpe solbriller til rundt 1000,- norske kroner:
«Det kan godt hende du har bestemt at du skal ha merkevare-briller, men jeg vil fraråde deg det. Mulig jeg bommer litt her, men da jeg for første gang kjøpte meg merkebriller fikk jeg mor og far til å kjøpe med fra Italia. De kostet 1300, men prisen i Norge var 2500,- (derfor var jeg mer redd for de ettersom jeg måtte evt kjøpe nye i Norge). For det første synes jeg de var dritkule da. De endret seg og nå vil jeg ikke bruke de mer fordi de er litt vel flashy. Dessuten brukte jeg de nesten ikke i perioden jeg likte de. Selv om jeg synes de var the shit så turte jeg knapt å ta de med meg noe sted. Stranda ble no-no fordi der måtte jeg evt gå fra de når jeg skal bade (og jeg forsaker ikke bading for å «passe på» brillene) og dessuten er det mye tull og fjas på stranda så selv om de ligger i etuiet sitt kan jo noen tråkke/falle på baggen de ligger i og knuse de. Briller er jo så pokkers skjøre. Ikke tok jeg de med på ferie heller for jeg var redd de skulle gå i stykker under flyturen. Nå hører det med til historien at disse brillene er veldig store så jeg fant aldri hardcase som var stor nok. Hadde jeg hatt det ville jeg nok brukt de mer, men de endrer ikke det faktum at jeg nå synes de er grelle.»
Vel, jeg må innrømme at jeg absolutt forstår synet hans. Nå kan du jo få solbriller til rundt 99 kroner som er helt like ekte Ray Bans, så det å investere en hel del i designer-varianter til flerfoldige tusen kroner forstår egentlig ikke jeg heller.
Legg igjen en kommentar