Mora mi er healer, hun driver med såkalt Reiki healing, men driver også med andre alternative behandlingsformer. På tross av hun tror på mange overnaturlige ting og fenomener, og ofte snakker om det, er nok jeg mer kritisk. I og med at jeg er en person som i 99 % av tilfellene prøver å holde meg til vitenskapen når jeg skal forklare ting som skjer med kroppen, så var jeg nødt til å ta et ordentlig dypdykk for å forstå dette med «healing» – og spesielt etter at Snåsamannen ble en såpass populær skikkelse i norsk media.
Etter selv å ha lest om mye forskjellig, har jeg kommet frem til følgende konklusjoner.
Den typiske healeren
Ofte damer i 30-50 årene som selv sliter med helsen, og dermed har blitt introdusert for alternative behandlingsformer, hatt utbytte av den, og vil lære seg dette for å hjelpe andre.
Mange ganger, tror jeg ønsket om å føle oss spesielle, trekker oss mot de overnaturlige tingene (hvem har ikke hatt lyst til å være supermann?). Hvis man selv tror at man ved berøring kan lindre smertene til andre mennesker, og dermed hjelpe dem, så føler man seg spesiell og begavet, det er ikke til å komme vekk fra. Dessuten får man veldig mye takking og prising for de som føler det hjelper, dette kan også øke et slentrende selvbilde for ei dame midt i overgangsalderen. – Det er jo ingen hemmelighet at vi damer er veldig forfengelige.
Noen ganger kan man møte på kyniske mennesker, som ønsker å tjene penger på den nye «new age»-bransjen. Disse healerne holder såkalte helge-/ukekurs, og prislappen er ikke lav. Vi kan snakke om kurser som koster 10 000 kroner for ei helg, og da får du et healingsertifikat, du må ha flere for å oppnå høyere «krefter» (åpning av chakraer osv), så du må hele tiden fortsette å gå på kurs.
Du kan jo selv tenke deg at du må ha feks 10 slike kurs, og at hvert av dem koster 10 000 kroner. Plutselig har du brukt 100 000 kroner på 10 helgers undervisning, og har fått et diplom som visserlig beviser at du er en ekte healer.
Pasienten
En pasient, er sjelden uten problemer. Generelt sett, har alle mennesker problemer, og like ofte, tror de at de er alene om å ha problemene. I møte med fastlegen, kan de ofte føle seg lite ivaretatt og at legen egentlig ikke hører skikkelig etter. For først sitter de 1 time lenger enn forventet på venteverelset, leser eldgamle blader, og når det endelig er deres tur, så får de 10 knappe minutter med legen, for så å gå hjem igjen. Altså ingen følelse av omsorg hos fastlegen.
Etter å ha forsøkt diverse ting foreskrevet av fastlegen, går turen til en healer. Her møter man et menneske med «et åpent sinn», et menneske som ofte går i fargerike drakter og rett og slett skiller seg ut. Mange av healerne har veldig mye karisma, og de gir deg tid, berøring, hører på deg og ikke minst gir deg følelsen av å motta omsorg. Folk i denne bransjen driver også såkalt «life coaching», der de tar seg klekkelig betalt for at du kan ringe dem og rådføre deg før du maler stua, eller velger hvilken farge det skal være på sofaen din (dette er ikke sarkastisk og humoristisk sprøyt!).
Det hele handler rett og slett om omsorg, slik jeg ser det. Etter man har fått 45 minutter med et menneske, som snakker rolig til deg, berører deg og gjør sitt ytterste for at du skal ha det bra, er det nesten umulig å ikke føle seg litt bedre. Krystaller, vannpinner, lyd av bølgesus og varme hender har med andre ord ingen ting med dette å gjøre, det er kun en unnskyldning for å berøre pasienten, og på den måten manipulere frem en følelse av kjærlighet og omsorg i pasienten.
Vel, det var noe av det jeg hadde å si om den saken. Ser akupunktur blir nevnt, og det vil jeg gjerne si noe om. Det får sin egen overskrift, fordi det skiller seg fra healing på et vesentlig område.
Akupunktur
Akupunktur er som de fleste vet, en gammel kinesisk teknikk som går ut på å sette nåler i angitte punkter på kroppen. Det sies at det er viktig hvor nålene settes, men etter hva jeg har forstått og hørt (av god bekjent – en 84 år gammel og fortsatt praktiserende lege (sosialmedisiner)), spiller det ingen rolle hvor nålene settes. Det er kroppens reaksjon på nålene som er stikkordet her.
Kroppen vår har egentlig «vondt» hele tiden, vi river i stykker muskelfibere når vi trener, og den gjennomgår hele tiden forfall som den må rette opp igjen. Derfor har kroppen vår et eget smertestillende stoff, dette heter endorfiner, og produseres og sendes til steder i kroppen som trenger lindring.
Det er faktisk pga endorfinene at du føler deg bra etter ei treningsøkt. Du har revet i filler masse muskelfibere, og nå bedøver kroppen seg selv, slik at gjennoppbygningen av musklene kan starte igjen (derfor blir de større ved trening).
Nålene fremkaller altså endorfinproduksjon, som igjen er smertelindrende. Det er selvfølgelig bra at nålene settes i området der det gjør vondt, men det spiller ingen rolle at det er «bulls eye», for å si det slik. Det viktigste er å øke blodomløpet og å starte endorfinproduksjon.
Når det gjelder endorfiner, så vil jeg gjerne komme med en opplysning til. Heroin (ja, narkotikumet), er en endorfin-hermer. Problemet med heroin, er at det er ekstremt mye sterkere enn kroppens vanlige endorfiner, og dermed bombanderes cellene med disse hermerne. Kroppen oppfatter da at cellene får mye «endorfiner (som er heroin)», og dermed går produksjonen av disse ned. Videre begynner cellene å produsere flere reseptorer for endorfin (pga heroinet), og dermed er du fysisk avhengig. Du er nå i en situasjon, hvor kroppen ikke produserer endorfiner selv, mens cellene dine har et ekstremt behov for å fylle reseptorene med endorfiner. Det er derfor heroinister sliter seriøst når de ikke får satt seg et skudd.
Morsomt er det også å tenke på at «treningsnarkomaner», faktisk er en slags narkoman. De ønsker å trene, fordi endorfinproduksjonen i kroppen går opp, og de får den deilige følelsen igjen, hehe…