Du skulle nesten ikke tro det elleville «jaget» norske kvinner (og til dels også norske menn…) bedriver for å bli så brun som overhodet mulig på de to månedene det er muligheter for det her hjemme. Du vet det kanskje. Det er en grunn til at det nærmest ble hysteriske tilstander da det ble lagt frem lovforslag om strammere solariumsregler.
Dette er nordmenn i et nøtteskall. Vi vet med 100 % sikkerhet at solarium er kreftfremkallende. Allikevel tar vi av oss klærne og hopper inn i solsengen uten å trekke en mine. I resten av verden ler de av oss. Det vil si: spesielt i Asia. Og kanskje spesielt i Korea, Kina og Japan.
At det er hudkreftfremkallende er én ting, men har du noensinne tenkt på at det er folk der ute som faktisk foretrekker helt hvite hudtoner?
Velkommen til Asia.
Tokyo, Shanghai og Beijing
Da jeg jobbet i en kosmetikkbedrift i Tokyo var det en av mine kollegaer som skulle på forretningsreise i Norge. Etter et par uker kom hun hjem igjen til storbyen og hadde fått det jeg vil kalle «en god 
sommerfrisk brunfarge» i huden. Det første min andre kollega sier til vedkommende er:
«Æsj, så stygg du har blitt!».
Lignende tilfeller av sosialt «sjokk» fikk jeg da jeg bodde i Beijing og Shanghai. Folk kunne gå til hverandre og peke på at de er alt for brune – selv om sommeren. Det blir rett og slett sett ganske ned på å ha litt farge når man kommer fra Øst-Asia.
Dette har ført til at andelen «white cream«-salg har økt betydelig hvert eneste år. Befolkningen i blant annet Kina har gått gjennom en ganske tydelig klassereise de siste årene, noe som gjør at de bruker mer og mer penger på sminke og kosmetikk. En av de mest solgte produktene er det som på engelsk kalles for … nettopp «white cream«. Dette er en hudkrem som gjør huden din hvitere – ikke ulikt den «brunkrem»-typen som norske tenåringer pleier å benytte seg av.
Men hvor er det denne trenden kommer fra?
Det er ikke faren for kreft eller det kosmetiske i seg selv som er grunnen til at kinesere, koreanere og japanere foretrekker hvit hud. Faktisk har det historisk forankring.
Tidligere, altså for mange år siden, var det fattigfolket som var brune i huden. Dette var bønder og andre håndverkere som jobbet utendørs hele året. Ikke bare fikk disse arbeiderne en gyllenbrun hud, men de hadde heller ikke råd til et ordentlig kosthold. Derfor ble det sett på som status i Asia å både:
1. Være litt tjukk/lubben.
2. Være hvit i huden.
Begge deler indikerte nemlig at man ikke kom fra en familie som var tvunget til å jobbe utendørs.
Konklusjon
Med andre ord; det finnes helt klart forskjeller på nordmenn og andre folkeslag når det kommer til hvilke estetiske ting man foretrekker. Og sånn sett er jo det veldig fint – man slipper å ha de samme kosmetiske trendene rundt omkring i verden.
Så hvis du noensinne ser en asiater med paraply når solen steker som verst på en «nydelig» dag i Oslo/Bergen/Trondheim/whatever, så er det faktisk en grunn til det. 🙂